Internettøkonomien vs. gamle problemer

Cosas gratis
'Cosas gratis' by Daniel Lobo is licensed under CC BY 2.0

Internett flommer stadig over av nye løsninger på gamle problemer. Det beste av alt er at løsningene ofte er gratis for forbrukerne. Den siste jeg ble gjort oppmerksom på er en tjeneste som lar en vennegjeng eller reisefølge føre opp hvor mye hver betaler for en tur på byen, en reise eller hva som helst. Tjenesten regner ut hvem som skylder hverandre penger og hvor mye hver skylder. Nyttig, praktisk og kan erstattes av en papirlapp.

Problemet er selvsagt at slike tjenester slett ikke er gratis. De som driver tjenesten gjør det ikke av veldedighet, men for å tjene penger. Det er det jo heller ikke noe galt i, men når tjenesten presenteres som gratis er det ren løgn! Noen må betale for tjenesten, og det er dette som bør gjøre deg skeptisk.

Internettøkonomiens løsning på at forbrukere vil ha gratis tjenester samtidig som de som driver tjenestene vil tjene penger heter reklame. I utgangspunktet høres jo dette heller ikke så ille ut. Annonsører betaler, og vi forbrukerne får nyttige og morsomme tjenester helt gratis.

Men jeg sa jo nettopp at det ikke er gratis. Det er nemlig litt mer komplisert enn som så.

Det er to måter en tjeneste som utgir seg for å være gratis for forbrukerne kan tjene penger: Enten ved å selge informasjon til annonsører direkte,[1] eller så får de penger av investorer. I begge tilfeller er de avhengige av å skaffe noe som gir selskapet verdi. Reklamenettverkene betaler ikke for ingenting, og investorene vil på et tidspunkt ha pengene sine tilbake med gode renter atpåtil.

Det tjenestene har å tilby de som vil betale er informasjon. Informasjon om sine brukere. Jo mer detaljert og konkret informasjonen er, jo bedre betalt kan man få. F.eks. informasjon om hvem som deler på utgifter sammen, hva de faktisk bruker penger på og hvor lang tid de bruker på å betale tilbake er informasjon som nok er verdt sine bits i gull for reklamenettverkene.

Tjenestene opererer jo heller ikke i et vakuum. De samler informasjon fra mange slike tjenester, sammenfatter den, analyserer den, graver i den, og prøver å skape seg et mest mulig komplett bilde av hver enkelt person. Husk at også reklamefinansierte blogger, nettaviser, sosiale media og fildelingstjenester også er del av disse nettverkene. Sammenfatter du all den informasjonen så er det slett ikke vanskelig å tenke seg at nettverkene etter hvert sitter på ganske detaljert informasjon om nettopp dine vaner og preferanser, samt hvem du kjenner og omgåes med. Kanskje også dine lyter og svakheter? Informasjonen bruker de til å tilby de virkelige annonsørene et utvalg av personer som de mener er mest motakelig for nettopp deres reklame. Med andre ord, de som mest sannsynlig vil la seg påvirke av reklamen.

Til syvende og sist blir det selvsagt en avveining man må ta. Er bekvemmeligheten og nytteverdien av tjenesten stor nok til at det er verdt å betale for den med den informasjonen de vil ha, eller er det kanskje like greit å bruke en papirlapp og håndtere informasjonen selv?

Uansett hva man velger for seg selv, er det viktig å være klar over at man ikke har rett til å ta dette valget på andres vegne! Aldri oppgi venners navn, epostadresse eller annnen identifikasjon til slike tjenester med mindre du har fått deres eksplisitte samtykke. Uansett hvor nyttig du måtte synes tjenesten er selv.

Surveillance Is Privacy
'Surveillance Is Privacy' by Tomas is licensed under CC BY 2.0

1. …​eller mer sannsynlig via et av de etablerte reklamenettverkene.